Jeg har endelig fått meg en psykolog jeg kan snakke med, eller rettere sagt ; jeg har endelig kommet til det punktet der jeg klarte å ta i mot det stående tilbudet jeg hele tiden har hatt fra min arbeidsgiver om å få noen å snakke med.
Min psykolog er en kollega som jeg har stor tillit til, og ikke minst sansen for, men han er ikke så nær kollega at det blir vanskelig.
Da jeg fortalte ham om situasjonen min etter at jeg fikk resultatet av PET scanen, var kommentaren hans ; “så du befinner deg på livets venterom akkurat nå du?”.
Det var ualminnelig godt observert og en veldig treffende bemerkning.
Jeg befinner meg på livet venterom for tiden, og jeg får si som “bibelbeltesørlendingene” sier når de tenker på historien om Jesus som gjorde vann om til vin - “jeg kan ikke si at jeg liker det noe særlig”
For halvannen uke siden ringte kreftlegen min og kunne bekrefte det jeg hadde forstått av telefonsamtalen fra legen på Ullevål sykehus:
Hvadetnåennerjeghar i lungene lyste ikke opp på PET scan og har ikke vokst på 3 mnd. De kan ikke si hva det er, de kan ikke engang si med sikkerhet at hvadetnåenner er ondartet. Det er iallfall ikke noe agressivt som vokser fort.
Det som lyste opp i noen lymfeknuter, er ifølge ekspertene ikke kreft, men en eller annen reaktiv sak, som en betennelsesreaksjon eller noe sånt.
Hvadetnåennerjeghar skal følges opp med ny CT om 3 mnd.
Så hvorfor er jeg ikke jublende glad?????
Hvorfor sitter jeg her og føler at jeg hadde det bedre da jeg trodde jeg skulle dø? Hvorfor river angsten verre nå enn den gjorde da jeg trodde at jeg hadde begrenset tid igjen å leve?
Kanskje fordi uvisshet er verre enn den mest smertefulle sannhet.
Jeg har funnet ut at det er sandelig verre ting i livet enn å dø.
Som for eksempel å sitte på livets venterom på ubestemt tid……..
