Som å komme hjem……

Lørdag lå det et brev fra Ullevål sykehus og ventet på meg i postkassa.



Det var et brev som hadde få svar, men som til gjengjeld førte til  mange spørsmål.

Det er greit nok at sykehusene har standardbrev, men dette var virkelig i overkant lite informasjon, eller kanskje det er riktigere å si at dette var i underkant informasjon. Hva med PET/CT undersøkelsen den 13. januar som jeg hadde fått beskjed om pr. telefon? Listen over spørsmål ble bare lengre og lengre utover i helgen.

Etterhvert følte jeg meg mer og mer usikker, og med usikkerheten kommer angsten krypende. Jeg følte meg som et bortkommet lite barn, som ikke tilhørte noen og ikke hørte hjemme noe sted. Jeg kjente at nå trengte jeg noen som kunne ivareta meg og gi meg en opplevelse av å høre til.

Og det var akkurat det Linda gjorde da jeg dro opp på Senter for Kreftbehandling  i dag for litt informasjon og støtte. Jeg vimet lit hjelpeløst bortover gangen på utkikk etter en vennlig sjel, og der bak en halvåpen dør var Linda

Linda som var min kreftsykepleier i forrige omgang med kreft og cellegift, for 2 år siden. Linda med det gode smilet og de vennlige øynene som får deg til å slappe av og føle at verden er god, og alt kommer til å gå bra. Hun snudde seg, og tenkte seg ikke om et sekund en gang før hun sa navnet mitt og smilte stort og gjenkjennende 

Det er ikke mye positivt forbundet med å ha fått kreft igjen. Det er liksom ikke så mange setninger som begynner med “det fine med å ha fått kreften tilbake”………Bortsett far en eneste ting; Det eneste fine er at jeg fikk komme “hjem” til  Kreftsenteret igjen. Alle som jobber der har evnen til å få deg til å føle det som om du er den eneste kreftpasienten her i verden. Og om du nå engang ikke skulle være den eneste, er du iallefall den viktigste.

For ikke å snakke om damene fra Odd Fellow som serverer kaffe, vafler og lekre smørbrød. “Neida det koster ingenting, bare ta så mye du vil! .
Hæ?? Går det an ?
Og bøssa for vennlige pengegaver fra den som måtte gidde, blir fylt opp både støtt og stadig, i pur takknemlighet over at det fremdeles finnes sånne mennesker til i denne verden.

Linda tok en rask titt på det kryptiske brevet og sendte meg deretter ut til de vennlige Odd Fellow damene for å ta en kopp kaffe. For dette skulle hun finne ut av. Og det gjorde hun selvfølgelig. Et brev var forsinket og et hadde kommet fram så aldeles for raskt. Timen den 21. er en oppfølgings samtale etter PET/CT undersøkelsen. Ja og så ordnet hun opp med pasientreiser og pasienthotellet på Ullevål mens hun først var i gang også.

Først en lang god prat, deretter en  god klem  og et varmt smil på vei ut av døra –  “Det er derfor vi er her Ellen, vi er alltid her for deg” – og jeg kjørte hjem med et lite smil om munnen, et streif av glede i sjelen og en opplevelse av at verden er igrunnen et ganske godt sted…………