I denne søte juletid….

For meg er ikke julen så veldig søt.  For meg fikk den tidlig en bitter smak av kreft og død. Min mor døde Lille Julaften 1976,  av samme kreft som jeg har. Da var jeg 16 og hun var 56. I morgen er det 37 år siden. Hun døde like over midnatt, da det akkurat var blitt lille julaften. Jeg var tilstede og fikk ta farvel med henne, og det er en av de vakreste opplevelsene jeg har hatt.

Det er min fars fødselsdag og jeg husker at av alle ting valgte vi å dele ut gavene til ham da vi kom hjem fra sykehuset den natten.

Da jeg fikk kreft første gang, fikk jeg beskjed om det like før jul og første omgang med cellgift hadde jeg den 22. desember. Kvalmen satt godt i da vi satte oss ned for å nyte ribba på julaften.

Beskjeden om at kreften har kommet tilbake for å bli, kom nå like oppunder jul. Så selv om jeg ikke er i gang med noen behandling enda, står denne julen også i kreftens tegn.

Jeg må innrømme at tålmodigheten min med alle som syter og klager over alt de har å gjøre til jul begynner å bli ganske tynnslitt.  I går leste jeg bloggen til  Lene Vikander , Tarapi, der hun på sin sedvanlige rå og humoristiske måte ga uttrykk for sin frustrasjon over det samme. For å sitere henne:

“ Røkk meg i sjela så drittlei jeg er av alle som klager og syter over førjulstresset i Facebook-feeden om dagen! Såååå synd det er på dere som må handle, vaske, pynte, poste julekort og ellers sprette rundt som smånisser på speed for å sikre at det blir hyggelig i år også. Dere kan godt få bytte med min førjulstri hvis dere vil  altså. No fucking problem!”

Jeg er så enig så enig, Mitt stressmoment denne julen, er tanken på at det kan være min siste. Så jeg bytter også så gjerne med en av dere stakkarer som synes det er så slitsomt å måtte dykke ned i vaskebøtta eller hva det nå måtte være som er så overordentlig viktig å få gjort!

Julen blir faktisk ikke mer stress enn en gjør det til. Og det er faktisk ikke slik at julen hopper bukk over deg om ikke du har alt på stell. Jul blir det alltid

Jeg er mest opptatt av gleden denne jula jeg. De små gledene som skaper magi.

Gleden over igjen å få bruke en formue og uendelig med tid og ressurser på å pynte bordet til juaften måltidet. Alt dette bare for å få oppleve min kjære søster som gleder seg som en unge hvert år til å få se bordet som jeg har dekket for henne, og som pleier å klappe i hendene og rope av fryd når hun ser det. 
Det er  magisk glede det!

Gleden over tradisjonen med å pynte juletreet sammen med Christoffer  lille julaften kveld. I alle år har far festet lysene og mor og sønn pyntet. Selvfølgelig hører “Grevinnen og hovmsteren “ med under pyntingen. Sønnen og jeg ler fremdeles så vi griner, mens far i huset begynner å bli lei og kan styre sin begeistring. Kronen på verket hvert år er når Christoffer igjen må feste  stjerna i toppen med gaffa tape



Gleden over å tørke en tåre i smug når Christoffer leser juleevangeliet. I mitt barndomshjem var det min far som leste juleevangeliet hver jul. Og det fortsatte han å gjøre de årene han feiret jul sammen med oss, etter at jeg flyttet hjemmefra. Det året Christoffer fylte 8 år lurte han på om han fikk lov å lese juleevangeliet denne julen. Morfar sa litt høytidelig at juleevangeliet er viktig og må leses ordentlig så da måtte han øve.Og øve gjorde han! Gjett om øynene hans strålte av stolthet da morfar nikket anerkjennende da han var ferdig med å lese. Siden har det vært hans jobb.

3 små magiske gleder som er med å gjøre den bitre smaken litt mindre bitter, og som gjør at jeg ser fram til stunden når Sølvguttene synger julen inn. Da renner det alltid en tåre og julefølelsen kommer sildrende.

Har du noen små magiske gleder? Hva med å fokusere på dem i stedet for på stresset?