torsdag 28. november 2013

Man skal jobbe for å leve og ikke leve for å jobbe……..

Nå skal ikke jeg påstå at jeg lever for å jobbe,men jeg er en av de heldige og priviligerte som har en jobb som jeg elsker. Jeg er også så heldig at ikke bare trives jeg i jobben men jeg har en jobb der jeg får lov å gjøre en forskjell. Som om ikke det var nok har jeg også en arbeidsgiver som har vært aldeles enestående i disse to årene jeg har vært syk.

Jeg er ansatt som Koordinator for barn som pårørende arbeidet/erfaringskonsulent på Sørlandet sykehus. Jeg skal fungere som barnas vaktbikkje og gjøre det jeg kan for at barn blir godt ivaretatt når mor eller far er innlagt eller i behandling. Erfaringskonsulent delen av stillingen min henviser til at jeg ikke har noen som helst formell kompetanse. Det eneste jeg kan skryte av er en litt småsliten delartium. Ja og så har jeg en ettårig gruppelederutdannelse som jeg tok for å glede en kollega, og den liker jeg ikke å snakke om, for den ødelegger jo hele mitt image.

Min kompetanse er min egen erfaring fra mitt eget liv. Jeg pleier ofte å kalle meg en skotrasker. Indianerne har et ordtak som sier; “før du fordømmer din neste skal du ha tilbrakt 14 dager i hans eller hennes mokkasiner”. Vi har også et ordtak-som sier: “den vet best hvor skoen trykker som har den på”.

Jeg har hatt på mange forskjellige sko og jeg vet en del om hvor de trykker. Jeg vokste opp med en alvorlig psykisk syk mor. Noe som fikk store konsekvenser for mitt liv. Så store at jeg selv fikk en psykisk smell i voksen alder med en påfølgende innleggelse i psykiatrien. Da var jeg selv mor, og fikk kjenne litt på hvordan det er å være mamma og slite med livet sitt. Det var den største smerten av dem alle. Vil du vite litt mer om min historie -  min fagkompetanse om du vil -  kan du se på filmen “Tre møter med Eg” som det ligger lenke til under her. Den ble laget i 1998 så når de refererer til hendelser som ligger 11 år tilbake i tid, har det gått 15 år nå.

(Det ligger forøvrig masse flotte filmer ute på Helsefilm, som det kan være vel verd å ta en titt på)

Tre møter med Eg

Det er denne erfaringen jeg bruker av i jobben min. Den viktigste oppgaven jeg har er å koordinere de barneansvarlige. Alle avdelinger på sykehuset har eget barneansvarlig personell, som skal sette ting i system og sørge for at vi aldri mister fokus på barna. Vi har barneansvarlige både innen rus, psykisk helse og somatikken. Fra før hadde jeg erfaring fra psyksk helse, både som barn og mamma. De to siste årene har jeg fått masse erfaring som mamma i somatikken.

Gjennom en tiårs periode har jeg holdt masse foredrag og undervisning over hele landet. I den forbindelsen har jeg ofte brukt filmen “Tre møter med Eg”. Både fordi jeg er litt makelig anlagt og synes dette er en grei måt å presentere meg på, men først og fremst for å sette “dagsorden” for foredraget/undervisningen. Og dagsorden er alltid den samme;

INGEN BARN SKAL HA DET SLIK SOM JEG HADDE DET !

På et tidspunkt ønsket jeg å gå til sak mot sykehuset. Fordi de kunne ha gjort noe for meg, men aldri så meg. Jeg skjønte fort at den kampen ville bli like forgjeves som Don Quijotes kamp mot vindmøller. Under mottoet : “ If you can`t beat them, join them “ bestemte jeg meg for å sørge for å bli ansatt, slik at jeg kan sørge for at  de aldri mer behandler barn på den måten de behandlet meg.

Ordet erfaringskonsulent var det faktisk jeg som fant på. Og det er jeg stolt av. Den gangen jeg hadde utfordret klinikksjefen , satt jeg og tenkte på hvilken tittel jeg kunne ha i denne stillingen som jeg aktet å få opprettet. Jeg visste at spesialkonsulent ikke var en beskyttet tittel og lurte på hvordan jeg kunne være spesiakonsulent i forhold til min egen erfaring,. Da poppet ordet erfaringskonsulent opp. Nå er erfaringskonsulent en velkjent tittel.

Det er et fotspor jeg har satt som jeg er stolt av. Jeg er litt opptatt av å sette fotspor etter meg , og jeg har noen fotspor til jeg akter å sette før jeg gir meg.

Grunnen tli at jeg forteller dette nå, er at jeg hadde møte med to av mine ledere i går. Tema var hvordan vi skal legge opp arbeidet for barna i tiden fremover. For meg i min situasjon er det så godt at alt blir lagt til  rette for at jeg skal være i stand til å utføre jobben min på en så god måte som mulig.

Gjennom disse to årene jeg har vært syk har jeg vært opptatt av å bevare min “ikke faen” innstiling. Ikke faen om sykdommen skal få lov å komme her og ta fra meg det gode livet mitt. Jeg har innsett at livet mitt kommer den nok til å ta, men det gode får den aldri! Det gode i livet innebærer blant annet å få lov å beholde så mye som mulig av normaliteten. Det å jobbe er med på å skape normalitet i hverdagen min, men det er enda viktigere at jeg får beholde engasjementet og gløden for barna. Det er så godt å få lov å være engasjert i noe.

Så lenge jeg klarer å beholde engasjementet og normaliteten klarer iikke  sykdommen å ta over hverdagen min, så da tenker jeg vi sier at enn så lenge er stillingen:

Ellen – 1

Kreften - 0

5 kommentarer:

  1. Både psykiatrien og somatikken var relativt stengte områder for barn som pårørende da vi var små. Heldigvis er det ikke slik lenger. Med god hjelp av deg. :) Man er kommet langt når man kan se på egne traumer som noe positivt og gjøre som du gjør: dra nytte av kunnskapen og hjelpe andre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg pleier å si at ethvert fagmiljø som ikke har med erfaringskompetansen, er et fattigere fagmiljø........

      Slett
  2. Jeg setter meg tilrette på tribunen - klar for å reise meg å heie hver gang det skjer noe foran mål! Eller andre steder på banen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Maria :) Jeg trenger supportere!

      Slett
  3. Makeløs lesning Ellen. Du er tøff. Jeg liker veldig å lese om jobben din.Det du gjør betyr så inderlig mye for mange, både store og små. Tar benkeplass jeg også. Klem!

    SvarSlett