tirsdag 26. november 2013

Palliativ behandling

Det er stor forskjell på palliativ og kurativ behandling. Også følesesmessig.
Jeg har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det å ha magekreft var "a walk in the park" i forhold til å få hjerneslag.

Dette handlet selvfølgelig om at jeg fra første stund fikk klar beskjed fra kirurgen om at her snakket vil kurativ og helbredende behandling og at prognosen var veldig god.

Nå når jeg har fått beskjed om at vi snakker palliativ behandling, at jeg ikke kommer til å dø gammel og mett av dage, men har begrenset med tid igjen å leve - da er det definitivt ingen "walk in the park" lenger.

Ordet palliativ behandling er skremmende. Da de ringte og sa at de ville sende henvisning til Radiumhospitalet om stereotaktisk strålebehandling våknet håpet hos meg. Men etter at vi alle tre har vært hos kreftlegen min i dag, skjønner jeg at det å bli frisk bare er en fjern teori. Det er tøft å få beskjed om at jeg aldri blir frisk men samtidig er det viktig å bevare håpet.

Jeg er visst veldig utypisk. For det første er det veldig uvanlig at kvinner får denne kreftformen, det er også uvanlig at en får magekreft når en er så ung som meg. Det sies også at dette ikke er noe genetisk/arvelig aspekt ved denne kreftformen. Da er det jo litt underlig at min mor fikk samme kreften, på samme sted, da hun var like gammel som meg.

Underlig nok ligger det litt håp i dette. For som Dr. Cameron sa ; Kanskje din kreft er genetisk betinget og ikke er en følge av vår "vestlige livsstil". Kanskje dine kreftceller oppfører seg anderledes enn andre kreftceller?

Det er også uvanlig med så begrenset spredning som jeg har. Det er lite symptomer med denne kreftformen de første årene, de fleste merker ikke noe før de får problemer med å svelge, og da er det som oftest full spredning allerede.

Sannsynligvis er det en liten jævel av ei kreftcelle som har klamret seg fast i blodet mitt over laaaaang tid. Og så, når jeg endelig begynte å slå meg til ro med at nå hadde det gått halvannet år, nå var nok faren over, så bestemte den seg for å etablere seg i lungene mine. Frekt!

I disse to årene jeg har vært syk har jeg valgt å være åpen hele tiden. Bl.a  på Facebook. Gjennom denne åpenheten har jeg fått gitt beskjed om hvordan jeg har det og hvordan jeg ønsker at ting skal være, og mine omgivelser har visst hvordan de skal møte meg. Det har vært så godt at jeg har sluppet å gjenta inntil det kjedsommelige hvordan det går meg meg hver gang jeg treffer noen. Jeg har sluppet å oppleve at folk krysser gaten når de ser meg , fordi det ikke vet hva de skal si.

Gjennom åpenheten har jeg fått oppleve hvor mange det er der ute som  bryr seg om meg og vil meg vel. I perioder har jeg følt at jeg har blitt bært fram av gode ønsker og kjærlige tanker. Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde fått lov å kjenne all denne omsorgen og kjærligheten av en annen grunn............Men "det er for tiden ikke sånn livet er".........

Det er derfor jeg har bestemt meg for å skrive denne bloggen. Jeg trenger et sted der jeg kan sette ord på tankene og følelsene mine. Jeg trenger et sted der jeg kan informere omgivelsene min om hvordan det går med meg. Det er ikke til å legge skjul på at det var lettere å gjenta det samme gang på gang da avslutningen var ; men det kommer til å gå bra..........................

Har jeg en arena der jeg kan informere kan jeg heller bruke tiden sammen med venner og familie på gode ting :)





7 kommentarer:

  1. Jeg er så glad for at jeg har fått lov å bli kjent med deg Ellen.Gleder meg til ditt nærvær til lørdag. Klem fra Ragnhild

    SvarSlett
  2. Jeg er tilhenger av det skrevne ord selv. Må man formulere på prent, må man også formulere i hodet, og derved sette rene og klare ord på følelsene og tankene man har. Det er ren terapi.
    Måtte ingen gå utenom deg fordi de ikke vet hva de skal si eller hvordan de skal oppføre seg. Noe mer sårende eksisterer ikke.
    Lykke til med bloggen og med å skrive av deg dævelskapen, Ellen! La dævelskapen vite at livet videre er så mye mer enn diagnosene den har skapt.
    Klemmer i pose & sekk !

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Linnemi :) Det er mye terapi i det skrevne ord!

      Slett
  3. Kloke damen! Skal følge med her.
    Folk går over gaten av hjelpeløshet, av frykt og feighet. Fordi de ikke vet hva de skal si. Men det funker som regel greit å si akkurat det: Jeg vet ikke hva jeg skal si! For da har man i det minste formulert at det er der man er. Jeg har ikke det forløsende ordet, det blikket som viser at det forstår alt, klemmen som kan gjøre deg glad. Jeg har ikke gått den stien du har gått, har ikke slåss dine kamper. Så jeg vet ikke hva jeg skal si. Men jeg vil ikke krysse gata.

    SvarSlett
  4. En god klem gjør susen det Anita :)

    SvarSlett