torsdag 19. juni 2014

Helvetes forgård


DSCN0370

Min gamle far på 93 er på mange måter min store helt. I barndommen var han min klippe, selv om hverken han eller jeg var klar over det der og da.
Da jeg var småbarnsmor berget han mang en gang vettet mitt gjennom de daglige morgensamtalene,  som han alltid startet ved å si ; “Hvor mye står han i i dag? “Er han verd så mye som to treknapper?” – og jeg kunne sukke tungt og inderlig og si – nei pappa i dag er han ikke engang verd to treknapper, i dag får du ham gratis! “
Da jeg fikk min smell her i livet var han der ved min side. Det var han som satt sammen med meg da jeg fikk flashback tilbake til ting som var for grusomme til at ei lita halvannet år gammel jente orket å huske dem. Som han sa selv “jeg har min prosess sammen med deg jenta mi”. Det er forresten det han fremdeles avslutter alle samtaler med ; “Hadet jenta mi”. Min far har aldri vært en mann med de store og svulstige kjærlighetserklæringer, men da jeg var barn passerte han sjelden stolen jeg satt i uten å stryke meg over håret eller kinnet.
Min gamle far er ikke av dem som klager høyest. Han er en av dem som sier ; “nå kan jeg si noe om det, for nå er det over” – og så forteller han at han har vært gjennom en tøff periode, har hatt det ekstra vondt i det siste, har vært sliten og nedkjørt eller hva det nå har vært.
Og jeg ser at etterhvert som jeg blir eldre, blir jeg mer og mer lik min gamle far. Også når det gjelder akkurart dette. For meg ( og kanskje for min far, hva vet jeg? ) dreier det seg ikke bare om  et heroisk behov for å skåne andre, eller ikke være til bry. Det gjelder like mye en mangel på ord og forklaringer når livet spiller ball i hatt med meg på det verste.
Derfor er det først nå jeg har klart å sette ord på, både overfor meg selv og andre, at jeg har tilbrakt det siste halvåret i helvetes forgård. Og dessverre har mine aller nærmeste måttet være der sammen med meg.
Min vei inn i helvetes forgård startet den ettermiddagen i november da kirurgen ringte og ga meg dødsdommen. På et underlig vis klarte vi å forsone oss med den tanken, mannen min,sønnen min og jeg. I løpet av disse mnd. fant jeg ut at det verste her i livet faktisk ikke er å dø, men å ikke tørre å leve.
Jeg fikk mitt livs kjærlighetserklæring en gang min kjære og jeg hadde en av disse sønderrivende samtalene der vi snakket om at jeg kom til å dø snart og jeg uttrykte bekymring for ham som kom til å måtte bli igjen alene. “Jeg er ikke redd for å bli alene” sa mitt livs kjærlighet, “jeg er redd for å være uten deg”
Sammen fikk vi et håp da kreftlegen ringte og sa at hun trodde kanskje jeg kunne ha nytte av stereotaktisk strålebehandling. Det som skremte meg mest akkurat da var om jeg kom til å dø i løpet av noen få mnd.,  og ikke var klar til å dø. Fikk jeg bare noen år skulle jeg klare å gjøre meg klar. Fikk jeg bare et par sesonger til i hagen så…….. Noe av det første sønnen min har sagt og tenkt på de gangene de/vi/jeg har lurt på om jeg kom til  å dø er ; Hvem skal ta seg av hagen og drivhuset om du ikke er her??? (han har sandelig vokst opp med en hagegal mor Smilefjes )
Da jeg fikk beskjed om at svulsten ikke lyste opp på PET scan og ikke hadde vokst klarte jeg ikke å glede meg. Og tiden som fulgte har vært den verste i hele sykdomsforløpet. Jeg har opplevd at “better the devil you know” så til de grader stemmer.
Da jeg trodde jeg skulle dø visste jeg iallefall hvem fienden var og hva  jeg kjempet i mot.
Da jeg spurte kreftlegen min om hun trodde det er kreft jeg har sa hun; nei, men vi kan ikke si det sikkert.
Ingen skal noen sinne fange med så “off guard” som den kreftlegen den november ettermiddagen. Så jeg har ikke klart å tro på at jeg er frisk og skal bli bedre.
Men jeg er jo ikke syk. Hvor er livet? Jeg ønsker å leve.
Skam deg som ikke klarer å glede deg når folk dør som fluer av kreft rundt deg. Til og med små barn dør! Men jeg er redd! Jeg våkner hver morgen gispende etter luft fordi jeg erså redd! Jeg klarer ikke å være tilstede i mitt eget liv.
Jeg er i helvetes forgård! Hjelp meg ut!
De siste ukene har jeg sakte men sikkert klart å kravle meg steg for steg ut. Neste fredag skal jeg ha time med kreftlegen min. Jeg har ikke vært til noen undersøkelse eller tatt noen ny CT. Sist jeg var hos henne sa hun at vi kunne vente et halvt år før vi tok ny CT, men siden jeg hadde gitt uttrykk for hvor redd jeg var og hvor stort behovet mitt for å høre hjemme et steed og føle at noen tar ansvar for meg var, sa hun ; Du kommer til meg om 3 mnd. så vi kan snakke litt sammen.
Så nå håper jeg at jeg kan bruke den timen til å sette sluttstrek for mitt opphold i helvetes forgård. En liten bit av meg kommer alltid til å være forberedt på at den telefonen kan komme igjen, men jeg tror kanskje jeg er klar til å leve litt igjen.

5 kommentarer:

  1. Du som er så mye liv - skikkelig, ordentlig levd liv! Takk igjen, Ellen, fordi du deler når du kan. Jeg griner - og gleder meg til vi treffes. Snart.

    SvarSlett
  2. Jeg forstår nok ikke fullt ut hva du har vært og går gjennom, du skriver så nakent og ærlig, og det er så fint at du deler dette med oss! Jeg har tenkt veldig mye på deg denne tiden! Varme klemmer til deg, Ellen!

    SvarSlett
  3. Jeg er uten de nødvendige ord, men SOM du kan formidle deg. Så hudløst og likevel så rått vakkert, så presist.
    Helvetes forgård kommer i mange varianter, og de er ikke for amatører.
    Alle gode tanker, Ellen.

    SvarSlett
  4. Jeg har som vanlig ikke ord ..... men et <3 skal du få.

    SvarSlett
  5. Takk for vakre og nære kommentarer. Det er skummelt å være så hudløs og naken, men samtidig så godt. Takk for at dere gjør at det er verd det <3

    SvarSlett