Hva føler du nå?

 

Det er vel flere enn jeg som har irritert seg grønn over reportere som stikker mikrofonen opp i ansiktet på idrettsutøvere, mens både slevja og snørret renner i strie strømmer, og spør det klassiske spørsmålet; hva føler du nå?? Ofte besvares det med: “jeg vet ikke helt, det har vel ikke gått helt opp for meg enda”.

Slik har igrunnen jeg det også. Etter den gledelige telefonen jeg fikk fra Ullevål sykehus fredag ettermiddag har jeg igrunnen ikke helt visst hva jeg føler.

I begynnelsen følte jeg meg bare helt tappet og var fullstendig tom for alt som het følelser.

Så fikk jeg et vell av forskjellige følelse. Ikke alle like gode. Mest av alt følte jeg meg skrekkelig forvirret.

Det var jo så gode nyheter jeg fikk ikke sant ? Eller?  Hun sa jo ikke at hvadetnåennerjeghar ikke var ondartet,hun sa bare at de ikke kunne si det sikkert. Og så var det etellerannet i lymfenutene da. Dem har jeg jo hatt spredning til før.

Alle mest forvirret var jeg nok over at jeg ikke følte på en boblende glede over de gode nyhetene. Men jeg er så sliten etter den følelsesmessige berg og dal banen jeg har vært med på i de siste månedene, der jeg har vandret ut og inn av dødens forgård.

Først fikk jeg beskjed om at jeg var dødssyk og at det ikke var noe annet å håpe på enn at de skulle klare å holde kreften i sjakk ved hjelp av cellegift. Så fikk jeg beskjed om at de ville prøve stereotaktisk strålebehandling. Jeg oppfattet dette litt vel optimistisk, og trodde at dette i beste fall kunne gjøre meg frisk. Denne misforståelsen ble rettet opp da jeg hadde time hos kreftlegen, og hun snakket til og med om 2-3 år som å leve lenge.

Så nå tror jeg at jeg nøyer meg med å glede meg over det jeg vet sikkert, nemlig at det ikke er masse spredning, at hvadetnåenneerjeghar  hverken har vokst eller formert seg, og så venter jeg med å glede meg ytterligere til jeg vet noe mer sikkert.

Og så kan jeg fortsette å glede meg over at jeg har fått spiring på blodbegerfrøene mine, at jeg har hatt flere deiige måltider sammen med gode venner i det siste, at vi reiser til Gran Canaria om 2 1/2 uke, at jeg fikk så god trim og masse frisk luft da vi skuffet bort den meteren med snø som kom i helgen,at jeg endelig fikk farget håret på på lørdag, at jeg fant oppskrift på en kjempegod sukkerfri muffins i går, at det er møte i Vågsbygd Hagegale til onsdag.

 

 

Alle hverdagsgledene som jeg har lært meg å sette sånn pris på. Det finnes sandelig noe godt med å befinne seg i dødens forgård også, og så får tiden vise om jeg kan gå ut av den igjen - enten for en stund eller for alltid.