Jeg vet det er god ment……men

 

Med jevne mellomrom dukker denne, eller noe lignende, opp på Facebook. Det er helt sikkert både godt og ektefølt ment fra den som legger den ut. Jeg ønsker ikke å støte noen,  men jeg kjenner at jeg blir provosert.

Jeg bli provosert over det endimensjonale bildet som blir tegnet av meg som kreftsyk.

Jeg har en god kollega som pleier å sammenligne oss mennesker med bananfluen. Eller rettere sagt;  han er opptatt av forskjellen på oss og bananfluen. Den er en av de enklere organismene på denne jord som lever kun på instinkt.  Når jeg leser denne føler jeg at jeg nærmest er blitt redusert til en bananflue, som kun lever på et instinkt om å overleve.

Men jeg er så mye mer, jeg har fremdeles de samme ønskene, behovene og lengslene jeg alltid har hatt. Jeg ønsker meg også ny bil! Ikke minst etter at min lille “Donaldbil” valgte å stoppe mens jeg kjørte, like før jul, sik at den fikk lurt til seg en liten hvilepause på verksted gjennom hele jule og nyttårshelgen.

Jeg er akkurat like forfengelig som jeg alltid har vært.  Jeg har alltid vært av dem som heller vil dø enn å bli sett offentlig i joggedress (og offentig innbærer nærbutikken) og jeg beveger meg ikke på andre siden av ytterdøren uten sminke. Om noe, har jeg bitt enda mer forfengelig. For meg har dette blitt et tegn på at jeg ikke akter å gi meg. Da jeg var nyoperert hadde jeg som mål at jeg skulle dusje, ha på egne klær og sminke meg før legevisitten kom. Den dagen jeg går gjennom Markens gate i joggedress, med ugredd hår og uten sminke har jeg gitt opp!

Jeg går rundt og sikler på nye kjøkkenduppeditter hele tiden jeg………………..

Jeg er fremdels meg, jeg er ikke sykdommen min.

Beklager, men jeg føler virkelig ikke at dette hedrer meg og min kamp.

Alle de som sender meg meldinger og SMS og forteller at de tenker på meg, alle de som ringer og spør om det er noe de kan gjøre for meg, alle de som inviterer meg med ut på et glass vin “så vi kan le litt sammen”, hun som ringte meg for å søke støtte og hjelp “fordi hun visste at jeg fremdels bryr meg om folk selv om jeg har bitt syk”, sjefen min som uoppfordert spør om jeg trenger å øke opp stillingen til hun som arbeider for meg for å få gjennomført jobben for barna på en skikkelilg måte, min gode venn og kollega som gir meg en våpenkoffert , mannen min som er en kjærlig bauta av støtte- og mitt livs lys, sønnen min som følger mammaen sin med toget inn til undersøkelse i Oslo– det er de jeg føler hedrer meg og min kamp.

Her om dagen dukket denne også opp igjen:

Her fulgte til alt overmål denne kommentaren med lenken:

Til aill æ kjenne : vær så snill og del! Vær så snill og ikke overse den her. Vær så snill og bry dokk Du veit aldri når og hvor den ramme, denne grusomme lidelsen....

LItt lenger nede kom denne kommentaren:

Ikke for og være frekk... men hva hjelper det og dele en sløyfe på fb...? Er det ikle bedre og oppfordre folk til og donere penger til kreft foreningen? Burde jo i grunn stått en oppfordring til det på ett slikt bilde...

Jeg er så enig så enig.

Jeg tror ikke jeg kommer til å leve et minutt lenger fordi denne sløyfen ble delt på Facebook.  Lever jeg et minutt lenger skyldes det de som har gitt sitt bidrag til forskning.

Nei dette er mer “my cup of tea” :

http://www.sykhumor.no/the-cancer-fight-club-cancer-humor-from-the-top-of-the-world/