mandag 6. januar 2014

It was the best of times, it was the worst of times……

 

I klassikeren  A Tale of Two Cities – innleder Dickens romanene med setningen i overskriften, og på mange måter beskriver den godt situasjonen min akkurat nå.

Best of times – fordi jeg enda er både symptomfri og smertefri. Det er nå jeg skal passe på å leve lilvet til fulle og utnytte hver eneste dag.  Fylle dem med latter og glede. Ikke utsette til i morgen det jeg kan gjøre i dag. Og hedigvis finnes det sånne dager og sånne øyeblikk.

Jeg lever  i “lykkelig uvitenhet” siden alt fremdeles er mulig. Undrenes tid er ikke forbi, og det har skjedd mirakler før. Og om jeg må klare meg uten undre og mirakler, kan det jo være at alt ligger til rette for strålebehandling, og at det viser seg at den hjelper. Kanskje kreften tar til fornuften, forsvinner og lar meg være i fred for en stund. Det kan jo skje………….

Worst of times – fordi uvissheten begynner å røyne på. Jeg er full av spørsmål og har enda ingen svar. Tenk om svulstene har både vokst og formert seg slik at jeg ikke kan få strålebehanling? Tenk om kroppen min tåler cellegift like dårlig som sist? Hvor lenge orker jeg å gå på cellegift? Hvor lenge får jeg leve? Jeg får vel en sommer til???? Hvordan er det egentlig å dø?

Angsten har tatt et skikkelig tak rundt hjerterota og slipper ikke taket lenge om gangen. Jeg er redd for å sovne om kvelden, og i det lille sekundet før jeg skal gli inn i den livgivende søvnen, tar angsten et ekstra kraftig tak og hvisker “kanskje det er sånn det er å dø”?

Smykkelagingen har jeg lagt på hylla for en periode, men til gjengjeld koker og baker jeg som om jeg skulle ha betalt for det. Jegmå fylle dagene med noe, ellers tar tankekjøret over.

Jeg tryller fram ostekaker med kunstferdig mønster, og gjør ubehjelpelige forsøk på å lage snurrer av topping på cupcakes.

ostekake cupcakes

Jeg fikk pastamaskin til jul, så nå har jeg lært meg å lage pasta selv,  og lager både  tagliatelle og canneloni. Neste prosjekt er ravioli.

pasta cannelloni

 

Det er et ordtak som heter noe sånt som “Better the devil you know”.  Joda, visst  ser jeg fram tll å få resultatet av neste mandags PET scan med lengsel og smerte. Det skal bil godt å få svar på noen av spørsmålene. Samtidig gruer jeg meg til å forlate denne boblen av uvitenhet. Tanken på å vite er ganske skremmende.

I morgen begynner jeg å jobbe igjen, og jeg kjenner på takknemlighet over at jeg har en meningsfull jobb å gå til, der alt ligger til rette for at jeg skal kunne jobbe så lenge som mulig. Det er gøy å bake, men du verden så godt det skal bli å få stablet på beina engsjementet  for barna igjen.

12 kommentarer:

  1. Du gjennomgår et helvete nå som få misunner deg, Ellen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei jeg føler meg ikke så veldig misunnelsesverdig for tiden.......

      Slett
  2. Det er nok umuligt for oss å forstå kva du gjennomgår om dagen. Ønsker deg alt godt.

    SvarSlett
  3. Du er en helt. Og det du skriver om her, bør gjøres tilgjengelig for andre i samme situasjon. Det er ikke alle gitt å sette ord på det på den måten som du klarer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Hilde. Det hender jeg får henvendelser om at andre har nytte av det jeg skriver, og det er jeg glad for. Det er derfor jeg alltid setter på "offentlig" nå jeg legger ut lenke til bloggen på facebook. Del gjerne videre

      Slett
    2. Du fyller dagene dine med det beste du kan. Det er jo egentlig alt vi alle kan gjøre. Det hjelper lite å sette oss ned og grue oss for at noe tar livet av oss i morgen. Eller noe skummelt kan skje.. Det gjør det jo helt sikkert - med oss alle. Som sagt. Du er en helt. Og bloggen din burde vært på resept.

      Slett
  4. Men også vi uten diagnoser bør tenke den tanken at ingen av oss har noen garanti for morgendagen.

    SvarSlett