Poesi der man minst venter det

 

En CT undersøkelse er en både langdryg og kjedelig affære

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sitter der i halvannen time og pimper på vannglasset mitt. I dag spanderte de ikke kontrastvæske i vannet engang!

 

 

For meg som ikke har noen mage er det en liten utfordring i seg selv å få i meg alt.

Det eneste som minner om vondt i forbindelse med en slik undersøkelse er når de skal sette kanylen til kontrastvæsken. Kontrastvæsken er forøvrig en historie for seg selv, siden den gir en  ganske så sterk følelse av å tisse på seg, som kan være noe ubehagelig før en blir vant til det.

Av en eller annen grunn føler jeg meg helt tygget på og spyttet ut igjen etter CT. Ikke vet jeg hvorfor. Kanskje fordi jeg har gulpet i meg masse kaldt vann jeg egentlig ikke har plass til.  Kanskje skyldes det kontrasvæsken. Eller kanskje skyldes det “loddet er kastet “ følelsen som kommer over meg etterpå. “Nå er det ikke noe mer jeg kan gjøre liksom…….som om det var noe som helst jeg kunne ha gjort før bildene ble tatt.

Egentlig er en  CT undersøkelse en så  gørr kjedelig affære at jeg vel egentlig burde la meg mentalundersøke for å spandere et blogginlegg på noe sånt.

Dersom man da ikke finner noe vakkert midt i det kjedelige og heslige.

Hver gang jeg har gått gjennom gangene som går ut fra resepsjonsområdet  hovedbygget på sykehuset har jeg registrert noen felter med skrift på veggen. Jeg har registrert at det er nynorsk og lenger har jeg med skam å melde aldri kommet.

Før i dag.

I dag tok jeg meg tid til å granske feltene med skrift som er der venteområdet til CT er. I dag var vi bare to som satt og ventet, og satt ikke nærmest oppå hverander som vi ofte pleier, så jeg tok med meg mobilen for å knipse skriftfeltene og bildene som er over noen av dem. Dessverre var ikke mobilkameraet heller helt i form i dag, men det får stå sin prøve.

Jeg oppdaget til min fryd at det jo er Haldis Moren Vesaas sitt dikt  “Ord over grind” som befinner seg i disse rosa feltene!

 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

 

 

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.

 

Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

 

 Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

 

Da de kom til siste verset var det ikke mer vegg igjen…….

Poesi der en ikke skulle vente det, som skaper noe vakkert midt i det som er så kjedelig og heslig