tirsdag 1. april 2014

Tilbake til–hva da?


For en tid tilbake hadde kreftforeningen sin store innsamlingsaksjon “krafttak mot kreft”  - under mottoet “tilbake til livet”.

2 av 3 kommer heldigvis tilbake etter kreft skriver de.

Tilbake til hva?

For halvannen uke siden hadde jeg kontrolltime hos kreftlegen min. Siden hun hadde ringt meg uken før med beskjed om at hvadetnåennerjeghar ikke hadde vokst og at heller ikke etellerannet i en lymfeknute i venstre armhule og ved leveren hadde vokst nevneverdig (nei for en tiendedels millimeter fra 0,5 til 0,6 millimeter kan vel ikke kalles nevneverdig?), knyttet det seg ikke den store spenningen til denne timen.

Derimot knyttet det seg mye trygghet til denne timen. Tryggheten ved å ha en kreftlege som er dyktig. Tryggheten ved å ha en kreftlege som bryr seg om meg. Tryggheten over å høre “hjemme” et sted, der de følger meg opp og tar seg av meg.

Da jeg spurte henne om hun ut fra sin kunnskap og erfaring tror at det jeg har er kreft svarte hun nei. Men de kan ikke erklære meg frisk.

Omgivelsene mine er naturlig nok glade for at det går så bra, etter sjokkbeskjedene som kom i vinter.
Jeg? Jeg vet fremdeles ikke helt hva jeg føler.

Jeg er glad for at jeg ikke står i fare for å dø før sommerblomststiklingene min har kommet i full blomst. Jeg er glad for at jeg skal få fortsette å følge årstidenes gang i hagen enda en stund, og muligvis i mange, mange år.

Jeg er glad for at jeg sannsynligvis er en av de 2  som kommer tilbake.
Men jeg lurer så veldig på hva jeg kommer tilbake til. Og hvem jeg er som kommer tilbake.

Jeg vet at jeg aldri kan komme tilbake til den jeg var før jeg ble syk.
Jeg kan aldri komme tilbake til  å bli hun som aldri hadde møtt døden i hvitøyet - gjennom kreft og ikke minst  hjerneslag. Jeg kan aldri komme tilbake til å bli hun som aldri hadde trengt å ta et oppgjør med sine egen nært forestående død og håndtere tanken på å måtte forlate sine kjære.



Denne sangen spilte jeg mye i denne perioden.

Jeg vet at min halvgamle kropp aldri kommer tilbake til den formen den var i før den ble invadert av kreft, svekket av både beinharde cellegiftkurer og en stor operasjon med påfølgende komplikasjoner, og redusert av det som lå an til et massivt hjerneslag.

Jeg sliter med fatigue som gjør at jeg blir fort sliten, må planlegge hver dag nøye og ta hensyn til dagsformen. Min gode venn Maria Strøm har kommet med en glitrende beskrivelse av dette på sin blogg Strandhuset

Jeg sliter med Hypoglykemi etter at magesekken ble fjernet. Dette fører til at jeg ofte får føling, som sliter noe voldsomt på de få kreftene jeg har.

Den manglende magesekken gjør at det å ta til seg og fordøye mat innimellom er en større utfordring enn jeg setter pris på ,og som kan føre til både kramper og store magesmerter.

I tillegg kommer alle de vondtene og plagene man pådrar seg gjennom et langt liv. Jeg må innrømme at det nesten var litt komisk da kirurgen som fikk i lodd å fortelle meg at jeg hadde fått spredning av kreften til lungene, med alvorlig stemme spurte meg om jeg hadde mye vondt i ryggen. Hjelpe seg vel! tenkte jeg et panikkartet lite øyeblikk, ikke si at jeg har fått kreft i skjelettet!

Med like alvorlig stemme kunne damen fortelle at de hadde sett på CT bildene at jeg hadde en del sammenklemte skiver i ryggen.

Var det ikke verre! Det var da gammelt nytt. Det vil si,  dette med at skivene er sammenklemte var nytt, jeg visste bare at de var nedslitte,og at det er masse forkalkningre baki der.

Før jeg ble syk hadde jeg for første gang i mitt liv kommet til et punkt der jeg bare levde, uten å tenke så mye over det. Et liv der mine faste følgesvenner angst og depresjon hadde trukket seg tilbake til et akseptabelt nivå .
Nå har de kommet tilbake i livet mitt i fullt monn. Heldigvis har jeg lært å ønske dem velkommen med på laget igjen, siden jeg så allikevel ikke kan gjøre noe for at de skal forsvinne. Alt jeg har opplevd har lært meg å velge mine slag med omhu og innse at det jeg allikevel ikke kan gjøre noe med er det nytteløst å bekymre seg over.

På mange måter er det et helt annet menneske som nå skal vende tilbake til dette som jeg ikke aner hva er.

Allikevel har jeg troen på at selv om livet aldri mer kan bli som det var før jeg ble syk, kan det bli et godt liv. Jeg trenger bare litt tid.
Masse tid
……og masse tålmodighet.

5 kommentarer:

  1. Med meg før, imens og etterpå. ☺☺☺☺☺☺☺

    SvarSlett
  2. En god og tankevekkende beskrivelse.

    SvarSlett
  3. Du skriver godt om vanskelige ting. http://www.nrk.no/programmer/radio/studio_sokrates/1.7943079

    SvarSlett
  4. Jeg blir litt klokere av å lese når du skriver som du gjør. Takk! :-)

    SvarSlett